Så var jeg i gang igjen da, med tilegnelse av nye ferdigheter. Jeg som knapt nok aldri har satt mine ben i en båt før, har blitt stolt eier av en 40 fot, 17 tonn, vakker Colin Archer dame ved navn Karuna. Ja, vakker er hun, men hvordan skal man behandle og temme en slik dame montro? Hun har en hel haug med tau, 3 store seil og eik og furu i metervis. Og ikke nok med det, denne damen er gaffelrigget hvilket nok er hakket mer krevende enn bermudarigg. Dette kan bli interessant…
Nå er jo det å lære seg nye ferdigheter noe jeg fra tid til annen har en trang til. Jeg har jo fra før i godt voksen alder også blant annet lært meg kampkunst, tatt mc-lappen, og begynt med kiting, så dette blir spennende og med litt skrekkblandet fryd.
Nå er jeg jo så heldig at min kjære mann også er en rev på å lære seg nye ting. Han gjør dypdykk i you-tube og artikler for å finne ut av ting. Jeg er nok mere den typen som må lære ved å gjøre det. Første trinn er å øve på knuter; pålestikk og halvstikk er et must, og halve vinteren går med til å knyte taustumper i sofaen. Pålestikket får jeg etterhvert god dreis på, men det enkle doble halvstikket er så enkelt at det bli vanskelig, – spesielt når det skal gjøres fort når vi legger til. Dessuten er det så mange hjelpsomme på bryggene at det tar tid før det sitter,- ikke det at jeg ikke er takknemlig for hjelp, men jeg må jo «greie sjøl» også.
Jeg er nok også en person som er avhengig av en slags prosedyre på hvordan og i hvilken rekkefølge ting skal gjøres. Sjømannskap er ikke medfødt så jeg kløner nok endel, men hvis jeg har en oppskrift å følge så hjelper det. F.eks når vi nærmer oss brygger, – gjøre klar 4 tamper med pålestikk i god tid, sette fast en forut og en akter. Legge ut fendere på rett side og gjøre klar til å hoppe i land. Dette har vi nå gjort endel ganger så det går fint og heldigvis er det ingen som roper «hopp kjærring» til meg heller. Alt er timet og tilrettelagt.
Nye ord og utrykk har også vært en spennende øvelse. Jeg ante vel ingenting om dette «stammespråket» med ord som kløttere, kofilnagler, vaterstag – for ikke å snakke om forskjellen på fall og skjøte og tamp – det er jo tau alt sammen. Ikke så enkelt for en grønnskolling. Men det kommer seg etterhvert. Styrbord og babord-halser, slør, kryss og lens. Hodet jobber på høygir og får litt error og shut-down noen ganger.
Vindforståelse er for meg et c-moment. Jeg skjønner det bare ikke – til fortvilelse for min kjære. Hvor kommer vinden fra og hvor skal jeg styre, se på seila?? Og ikke nok med det, den fine rorkulten går jo motsatt så her blir det fort kluss. Jeg tror faktisk at dette med vindforståelse er medfødt omtrent på samme måte som å høre takten i musikk. Veldig vanskelig å lære seg. Så da må man jo rett og slett finne noen hjelpemidler. Holde kursen på et tall i kompasset eller halen på windexen, sikte mot et punkt på land, eller følge den blå streken på kartet som viser hvor vi skal seile. Sikkert ikke optimalt, men det funker iallefall…tildels.
Så var det disse seilene da, tilsammen på størrelse med en middels stor leilighet, 86m2. Ikke rart man kan bli litt skremt når vinden tar tak og legger skuta på skrå. Det skrangler i sjakler på løygang når bommen drar ut. Min kjære må dra opp seilene da dette er altfor tungt for meg, jeg tviholder på rorkulten og sikter mot halen på windexen slik at vi ligger i vindøyet mens setting av seil pågår. Når alt så er på plass senker roen seg, det blir stille og magien når vi slår av motoren er ubetalelig.
Så hvordan går det da, blir det mest skrekk eller fryd? Nå har vi vært på noen ukers seiltur på sørlandet og det går helt klart framover. Fryden er på vei til å ta over.
