Vi er straks klar for ny sesong med Karuna. Finn pusser og maler, jeg syr litt og kommer med oppmuntrende kommentarer, koker kaffe og sørger for at humøret er på topp. Vi har en spennende plan for sesongen. Her skal det seiles så sjøsprøyten står.
Jada, Finn og Tone gyver løs med store ambisjoner. Karuna er en god seiler, nå gjelder det bare å få trimmet mannskapet. Vi må lære oss alle lure triks, «se på seila» og trimme riktig, baute i rett tid, rett og slett bli gode. Det er planen, og øvelse gjør mester så dette skal nok gå fint. Vi har satt oss noen hårete mål, så får vi bare «gønne» på. Spennende og interessant blir det uansett.
I tillegg til å bli gode på selve seilteknikken har undertegnede også planer om å øke sin kompetanse på flere områder av viktige oppgaver ombord. Øve på å legge til, – først ved bøye og så til brygger etterhvert. Det er viktig å kunne hvis man plutselig må – hvis det skjer noe med Finn. Det er mye som kan skje, og da må jo jeg kunne ta ansvar og sørge for at vi kommer til land. Det er viktig kunnskap, og det skulle ikke forundre meg om jeg kan klare det…om enn ikke perfekt så iallefall greit nok. Igjen, øve, øve og lære ved å gjøre det.
Vi har også tenkt å øve på mann over bord. Jeg må jo kunne stoppe og snu båten slik at jeg bare ikke seiler videre og Finn ligger og kaver i bølgene. Det finnes noen skrekkhistorier her hvor kona ikke har ant hva hun skulle gjøre når mannen og skipperen falt overbord. Det er en situasjon jeg ikke vil komme i. Med min bakgrunn fra DNV er det å ha fokus på sikkerhet en naturlig del av hverdagen, god rutiner og prosedyrer for å unngå uønskede hendelser ligger derfor i ryggmargen.
En annen enkel ting som mange kvier seg for er å bruke VHF´n. Jeg vet det er båtfolk som har VHF, men som knapt vet hvordan den brukes. Det er ofte kun skipper som er sjef også for VHF, men det er jo helt nødvendig at begge er komfortable med dette. Siden vi deltar i regattaer har det blitt en fin øvelse i å bruke VHF. Så selv om mye av det jeg nevner her er en selvfølge for mange så er det for en tidligere landkrabbe og skogsmatros nødvendig å trene for å komme opp til neste nivå – og lære seg litt mer om det å ferdes på sjøen. Jeg kan ikke bare holde i rorkulten og følge den blå streken på kartet når skipperen er på do, jeg må, og vil lære mer. Jeg lærte mye basic i fjor, og på slutten av fjorårets sesong etter en bratt læringskurve satt jeg til rors hele Toddyseilasen mens Finn dro i skjøtene. Jeg skal ikke bli skipper og kunne alt, men jeg vil heller ikke bare være passasjer og fokkeslask. Målet er i første rekke å kunne såpass at jeg skal kunne såpass at jeg føler meg trygg på endel elementære sikkerhetsrutiner, så får vi se hvordan det bærer i vei videre
Med tryggheten på plass er det bare å glede seg til mange fine dager på sjøen med passe vind i seilene, sol og nytelse. Det blir fint å treffe andre seilere for hyggelig samvær og vennskapelig kappseiling, og ikke minst å nyte fine sommerkvelder med god mat og legendariske solnedganger, morgenkaffe på dekk og den deilige lukten av salt sjø, tang og tare.