For nøyaktig 2 år siden vi fikk den gode ideen å kjøpe en gaffelrigget Colin Archer uten noen gang å ha satt vår fot i en seilbåt. Hva tenkte vi egentlig på?? Vel…. etter 2 år har det vist seg at dette var helt riktig, og så langt har livet som skøyteseilere gitt oss mengder av gode opplevelser. Men, det har også vært noen virkelig skremmende!
Disse 2 årene har gått kjapt, og læringskurven har vært bratt! Finn hadde god båterfaring, riktignok motorbåt, så altså ikke helt relevant i forhold til hva vi nå hadde kjøpt. Tone var en skikkelig skogsmatros fra de dype skogene i Tjølling, og viste knapt nok forskjell på babord og styrbord. Utgangspunktet var altså litt tvilsomt. Dere er stein gæærne var reaksjonen hos kjente og kjære.
Fryktelig mye tau
Vi hentet Karuna på Vallø Marina, og selger skulle hjelpe oss med å få båten til Skottebrygga i Larvik. Ved Vrengensundet sittende på ruffen (på det tidspunktet viste vi ikke at det het ruff) ser vi oss rundt og blir kjapt enige om at nå har vi kjøp oss fryktelig mye tau. Det hang kveiler med tau overralt, hva var alt dette tauet til? Et kjapt blikk opp langs masten…. enda mere tau! Kommer vi noengang til å klare å finne ut av dette? På det tidspunktet virket det hele som et uoverkommelig prosjekt, og kanskje hadde vi denne gangen vært litt for gæærne, rett og slett tatt oss litt vann over hodet. I slutten av 50 åra begge to, ja.. hva tenkte vi egentlig på.
Hjelpen er nær…
Vi har hatt en stor fordel av å ha Karuna i Skottebrygga her i Larvik. Her ligger hun sammen med flere gaffelriggede båter, bl.a Losskøyta Frthjof II. Her var det altså hjelp å få for å finne ut av hvordan alt dette fungerte, og hvordan vi skulle få båten til å seile fremover (ja, det går faktisk an å seile bakover også). Etter noen turer med herr Bruusgaard og herr Gulliksen, litt fiksing på riggen, litt skolering via YouTube, syntes vi at vi var blitt så flinke at det var på tide og lurt å melde oss på en regatta, SSCA sin Toddyseilas. Det går finfint tenkte vi. Vi hadde en pangstart hvor Karuna lå med akterenden mot startlinja når starten gikk, vi seilte altså motsatt vei av alle de andre. Etterhvert fikk vi snudd båten riktig vei og seilte rundt banen. Vi klarte det! Se posten fra seilasen her..
Motet er større enn vettet
Det har altså ikke bare gått på skinner. Vi har også opplevd skremmende ting, men som med alt annet så lærer man av disse feilene man gjør. Et godt eksempel er når vi på én enkelt tur opplevde to ufrivillige jibber i 10 m/s vind. Resultatet var noen knekte masteringer og skikkelige fæle brannsår i hendene etter at man instinktivt prøver å holde igjen skjøtet. Slike ting lærer man av, og sørger for at det blir minimal risiko for gjentagelse ved å ha noen regler rundt dette med bruk av preventer. Andre skumle situasjoner har også oppstått, men vi har heldigvis kommet helskinnet ut av det. Dette er altså «learning by doing».
Tross alt.. bare 2 år
Vi har kun hatt Karuna i 2 år, men det føles mye lenger. Det er nok fordi vi har deltatt på så mye spennende den korte tiden vi har hatt båten. Det startet med Toddyseilasen i 2021, etter det har vi deltatt på Trutningen 2022, seilt frem og tilbake til Farsund, deltatt på NS fra Gluppö til Isegran, CA havnefestival, Risør Trebåtfestival, Toddyseilas 2022 og jubileumsfeiring på Oscarsborg med SSCA, Trutningen 2023 hvor vi etter å ha seilt fra Son til Bastø feiget ut fordi det ble litt for tøft for oss, Seil Isegran 2023 regattaen, Deltatt på NS 2023 hvor vi seilte ned svenskekysten til Gøteborg (Asperö), videre til Læsø og over til Hals i Danmark (inngangen til Limfjorden), videre ned danskekysten til Mariagerfjord og inn til Hobro, tilbake nordover langs kysten til Skagen, og over til Larvik. På den siste turen fikk vi også prøvd oss på nattseilas, og litt nærkonkakt med den Danske havbunnen. Så vi har rukket ganske mye på denne korte stunden.
Hvordan går det med ferdighetene da?
Ikke så værst. Vi blir flinkere, men det er fremdeles et langt lerret å bleke. Øvelse gjør mester, og med samme intesitet og aktivitetsnivå så er vi ganske sikre på at vi kommer til å mestre seiling av skøyte med gaffelrigg etterhvert. Det vi må jobbe videre med er å få roen rundt setting av seil, reving av seil i tøffe forhold, og ikke minst trygg berging av seil når det er mye sjø og vind. Uansett, vi jobber videre med å styrke ferdighetene. En vis man sa en gang: «enjoy the process of learning», og vi har det gøy med Karuna under læreprosessen. Å flytte grenser og kjenne gleden av mestring er ubetalelig.
Var vi egentlig klin gæærne?
Neida, vi synes ikke det. Vi er av den oppfatningen at det å utfordre seg selv gir mening i livet, uansett alder. Karuna er terapi for oss begge, hun gir oss glede og utfordringer som krydrer hverdagen. Skøytemiljøet er fantastisk flott, og vi har følt oss innkludert fra første stund. Nye vennskap stiftes over landegrensene, og vi ser frem til mange flotte seilaser med Karuna i årene som kommer.
